På leting etter juletradisjoner

Dekket på til de døde - gravlys var forbudt

Førjulsslakt av gris, broderte julegardiner, flettede julekurver, julekortskriving, julebakst (minst sju slag), romjulsball, julebukk og juletrefester med gang rundt juletreet. Hvor er det blitt av juletradisjonene?

På leting etter juletradisjoner

Nå er det julemarsipan og juleutstillinger i butikkene fra rundt 1. november, julebord i hopetall, «Grevinnen og hovmesteren» på TV, ferdigpyntede juletrær i plast, fråtsing i julegaver, juleferie rundt bassenger i varmere strøk og den enkeltes fordypning i egen smarttelefon som utgjør dagens juletradisjoner, kan det se ut til. Dessuten er mengden og innkjøpsprisen på julegavene blitt mangedoblet, og er stort sett ikke lenger hjemmeproduserte.

Bare én ting står fast: Den store midtvintersfesten da sola «snur» og det går mot lysere tider, en tradisjon fra hedensk tid. Pluss den lovfestede julefreden – gjennom jula er det ikke tillatt å gå på jakt, for også dyr og fugler skal få ha det fredfullt, samt få litt (ekstra) godt å spise. I tidligere tider ble det til og med lagt ut høy og annet spiselig til ulv og bjørn.

Slaktet julegrisen

Som oppvokst på slutten av 50- og begynnelsen på 60-tallet opplever jeg i dag barndommen på bygda nærmest fra en annen tidsalder. På høsten plukket vi forsiktig ned vintereplene fra treet i hagen, pakket møysommelig ett og ett inn i avispapir, la dem i en kasse og plasserte den i kjelleren. Først til jul ble de tatt opp igjen og spist av i en tid da vi ikke en gang hadde hørt om frukt som klementiner, mandariner, mango og kiwi. Fiken, dadler og nøtter var det mest eksotiske vi fikk smake i jula.

Julegrisen – vi kalte den det - i uthuset hadde vi fôret opp gjennom sommeren og høsten, og i god tid før jul sørget den mopedkjørende bygdeslakteren for at den ble slaktet, skollet og delt opp ute på gårdsplassen.  I dag har jeg inntrykk av at det må tilkalles krisepsykiatere dersom barn får se hvor kjøttet som vi spiser kommer fra.

Blodklubb og medisterpølse

Blodet fra grisen ble tappet i et spann og rørt fortløpende for å holde seg flytende for at det ikke skulle levre seg, for deretter å bli brukt til å lage blodklubb med terninger av fett inni. Tarmene ble skrapet og skyllet reine inne på kjøkkenet mens den umiskjennelige, varme lukta hang tungt i værelset. Så ble kjøtt, flesk og ister kvernet på håndsveivet kjøttkvern, etterfulgt av å stappe medisterpølser i tarmene.

Det meste av den oppdelte grisen ellers ble lagt i ei stor balje av tre og grundig saltet ned for oppbevaring gjennom vinteren. Kjøleskap og fryser hadde vi ennå ikke på den tid.

Alle sju slagene

Kakebakst var en selvfølge – alle sju slagene, som det het. De sju klassiske julekakene hevdes å være sandkaker, goro, serinakaker, fattigmann, berlinerkranser, krumkaker og pepperkaker, men smultringer var en selvfølge. Gjerne også sirupssnipper, kokostopper, margpostei, terteringer og kransekake.

Ifølge en undersøkelse gjennomført av Norstat for et par år siden er hver tredje husstand i dag uten egenprodusert julebakst.

Både på skolen og hjemme flettet vi kurver av fargerikt papir til å henge på juletreet, som tidligst ble pyntet på en TV-fri lille julaften kveld (fjernsyn kjøpte vi først i 1964).  Til å begynne med hadde vi tynne, levende lys på juletreet, og som nøye ble passet på av hensyn til brannfaren.

Å skyte jula inn

Å håndskrive julekort og sende til slekt og venner var en selvsagt del av juleforberedelsene. Så var det for noen å skyte jula inn på ettermiddagen julaften, gjerne med hagle. Enkelte brukte til og med dynamitt. Den opprinnelige tanken bak denne tradisjonen var å skremme bort de underjordiske.

Julenek (kornband) og ister ble hengt opp til småfuglene, og julegrøt satt ut til fjøs-/husnissen.

Julenissen var biskop

Ifølge folkeminneforsker Ronald Grambo dukket nissen med rød topplue og grå vadmelsklær opp her til lands først på 1700-tallet, kledd stort sett som en bonde. Denne tradisjonen kom fra Tyskland, slik også innendørs juletre gjorde.

Den opprinnelige «julenissen» var trolig biskop Nicolas fra Smyrna (Myra), med andre ord en religiøs figur. Den røde nissedrakta minner om biskopens messehagel (lang kappe), nisselua om det religiøse hodeplagget mitra, og stokken mange nisser bruker likner på en hyrdestav (bispestav). Trolig hadde også St. Nicolas langt, hvitt skjegg.

Juletre vanlig først på 1900-tallet

- Juletreet ble kjent blant borgerskapet her til lands gjennom at de fikk tilsendt julekort med slike motiver fra forretningsforbindelser i Tyskland, men å ha juletre inne ble ikke vanlig i Norge før litt inn på 1900-tallet, opplyser Grambo og legger til:

- Bruken av norske flagg som pynt på juletreet ble først vanlig etter unionsoppløsningen i 1905.

Lys på gravene forbudt

Skikken med tenning av lys på graver kom til oss fra katolske land via Sverige på 1930-tallet. Så sent som på 1950-tallet var dette forbudt på endel av våre protestantiske kirkegårder i Oslo.

I romjula gikk «alle» julebukk til hverandre – utkledd og med masker for ikke å bli gjenkjent. Sosialt var det også, med utveksling av kaker, kanskje litt godteri og en og annen dram (for de voksne). Og stort sett hele bygda møtte fram på juletrefesten på grendeskolen, enten mot slutten av romjula eller like etter nyttår. Der var «Jeg gikk meg over sjø og land» den mest populære blant oss ungene.

Juletreet fikk alltid stå til 13. dagen, eventuelt 20. dagen, det vil si i midten av januar. Da ble jula pakket bort, som det ble sagt.

Hedensk og religiøs høytid

Kongsvinger-mannen Ronald Grambo har rundet 90 år, men er fortsatt et levende leksikon. Som den tredje her til lands tok han magistergrad i folkeminnevitenskap i 1952, og arbeidet i årrekke med tittelen førsteamanuensis som forsker og foreleser i folkeminnevitenskap tilknyttet Universitetet i Oslo. Noe av det som har interessert ham mest er årets høytider, inkludert jul.

- Dagens julefeiring er kombinasjon av en hedensk og religiøs høytid. Vi er usikre på hva ordet jul betyr, men det er av hedensk opprinnelse og betegner nok en tidsperiode midtvinters, forklarer Grambo.

Plass ved bordet for de døde

Han kan fortelle at i eldre tid ble det reservert plass for døde slektninger ved bordet på julaften, og det ble også redd opp senger til dem – begge deler for at de skulle vokte gården. Bordet skulle stå dekket hele natta og resten av jula. Dette var en hedensk skikk, som holdt seg lenge. Grambo forklarer hvordan det ifølge mytene hadde måttet fortone seg:

– I mørket strømmet de døde til fra sine kalde graver på kirkegården eller fra de gamle gravhaugene på gården. De levende og de døde dannet et ubrytelig fellesskap, var én enhet. De døde slektningene, forfedrene, voktet over gårdens lykke, det vil si god helse for folk og dyr, og gode avlinger.

Tilbake til dødsriket

13. eller 20. dag jul ble det slutt på oppholdet. Da ble de døde oppfordret til å vende tilbake til dødens rike. Det ble banket i veggene og krokene for å tydeliggjøre dette ønsket overfor de døde. Man ville ikke vite av noe gjengangeri etter at julen var slutt, forteller Grambo og legger til:

– Det fortelles at enkelte germanske stammer i folkevandringstiden rett og slett grov opp noen døde slektninger og plasserte ved bordet. Der spiste de sine måltider en hel måned.


Name:
Email:
Subject:
Message:
x